Samvittighet og trygghet

På skolen idag kunne man høre den samme gamle dingelyden fra rektors mikrofon.

En stakkars elev hadde opplevd innbrudd på bilen sin. Låsen var dratt ut av døren og hang og slang langs bildøra. Det var (unnskyld fornærmelsen) en ikke-så-fin bil som ble ''antastet'' og ingenting ble stjålet. Mistenksomheten og tvilen skummet igjennom hodene på alle de andre bileierne på skolen da beskjeden kom ut. ''Hvorfor ble det ikke stjålet noe'', ''Det må være noen han kjenner'', ''Herregud, hva med bilen min da''.

Senere på dagen oppdaget en i klassen min at hennes bil var påkjørt, det var hull i støtfangeren, synlig etter et hengerfeste. Nye spekulasjoner dukket opp blandt elevene. ''Var det samme karen?'', ''Uhell? Hvorfor ingen lapp på ruta?''

Heldigvis var dette de eneste tilfellene som jeg vet om. For idag! Hva skjer med samvittigheten til folk? De som har utført de forskjellige tingene, må jo ha vært folk av ekstrem dårlig moral. Hvor er tryggheten vår nå når vi ikke engang kan parkere på skolen uten å lure på om den fortsatt er der når vi skal hjem? Det er greit nok at man ikke skal la tingene sine ligge igjen og huske på veska når man tar en tur i kantina. Men jeg tror neppe det blir så godt motatt om noen ønsker å gå med bilen sin i bånd eller kreve overvåkningskameraer med oversikt over alle bilene, som skal være tilgjengelig for alle.

Jeg syns det er råttent gjort å gjøre noen sånt, spesielt når man selv går/jobber/besøker skolen. Man tar jo ikke en liten snartur opp på Frogn VGS for å rygge inn i biler og nappe ut dørlåser, bare for å slå ihjel litt tid. Jeg vet at jeg ikke har et ønske om å bruke alle mine friminutter til å sjekke hvordan bilen min har det hver eneste dag.

Føler du deg trygg?