fredag 28. januar 2011

ting som får meg til å...

SMILE


- Når fem mennesker sitter cramped på t-banen og alle stirrer på hver sin iPhone i et desperat forsøk på å stenge alle andre ute og unngå pinlig øyekontakt. Da stirrer jeg så hardt jeg kan.
- Når fremmede hjelper meg opp på bena når jeg tryner
- Når noen overrasker meg med frokost, eller middag <3>
- Flekker som ligner på morsomme ting
- Norske forretningsmenn som snakker ''engelsk'' (tennk ju verri møtsj får jår tajm)
- Barn som ikke skjønner helt hva penger er og river i stykker pengene til mor
- Hunder som legger hodet på skakke
- Å stirre ut av vinduet i leiligheten på folk som tryner på gaten
- Når jeg føler meg kjempealene, så kommer noen og holder meg med selskap av eget initiativ
- Når noen først skjønner en vits leenge etter at alle har ledd
- Når noen ikke klarer å uttale en ting, så de finner på noe selv: Head&Shoulders = Helder sjan / Caipirinha = Kajpinsån / Smoothie = småtti (true stories)
- Gamle damer som setter seg ned på rullatoren for å ta en liten pause, midt i gaten.
- Når jeg slår en boss i Sonic (dritvanskli'!!)
- Barn som annonserer høyt at de må bæsje
- Voksne som annonserer høyt at de må bæsje
- Å ''buste'' andre i å synge på en flau sang i dusjen
- Å få pakke i posten
- Når pappa forteller meg med overdreven entusiasme om det nyeste han har oppdaget (spotify til eksempel)
- Når jeg får tekstmeldinger fra gamle venner
- Lønning
- Programmer om padababyer og andre dyre-babies på televisjonen
- Wall-E
- Hookien noodles
- Nusser
- Når telefonen ikke ringer mens jeg spiser middag (den gjør ALLTID det, Whyyyy?)
- Røverkjøp
- Luer med ører påå
- Paljetter (totally gay, i know)
- En kasse med øl
- Snille mennesker som slipper meg frem når jeg skal av trikken


Livet er ikke så verst likkavæl

tirsdag 11. januar 2011

Ta det med en klype saltsild

Jeg ble for ett minutt siden ferdig med å skifte vann på fiskene mine (litt overdue).
Vannet var fryktelig grumsete denne gangen, for ved årsskifte bestemte de seg for å voldta planten jeg kjøpte til dem for en drøy måned siden. De rev den opp og danset rundt med den og spiste halve og bæsjet i den gjenværende tomme blomsterkrukka på bunn. Da jeg så det triste synet av en død halv plante flyte på vannoverflaten lurte jeg fælt på hva som var hensikten her.
De fikk en stor og fin klump med weekend-fôr når jeg dro hjem til nyttår (og den varte en god uke) og de fikk vanlig mat når jeg kom hjem, så hvorfor trengte de å spise planten? De kan umulig ha lidd en stor nød på sult-fronten. Merkelige greier.
Kanskje de ikke likte den. Kanskje den var i veien. Kanskje det bare smaker fantastisk digg, og weekend-fôr smaker fantastisk dritt.

Uansett, når jeg fikk fjernet vanntåka som lå og ulmet i fiskebollen, så la jeg også ekstra godt merke til at Pippi ikke var like blank som den var for et halvt år siden. Er dette noe de vokser av seg etterhvert, eller er det et resultat av uheldig fiskemishandling fra min side?
Jeg begynte som vanlig å gruble litt på hva det kan være fiskene savner i tilværelsen. Kanskje et kosthold skifte kan bidra til å gjenskape den blanke pelsen?

Hmm.. sitron?

Kanskje litt omega3 i form av tranpille...

eller ikke..

(ingen dyr ble skadet under bloggingen)

lørdag 11. september 2010

Nora goes Eia

Født sånn eller blitt sånn??

Gamle mennesker har en helt egen måte å være på. Er dette kun et resultat av alderdom, eller gjelder den bisarre oppførselen selve generasjonen ''gammel''? (jeg tar utgangspunkt i de som er gamle nå)

Om faktum er at man bare blir sånn.. når kommer punktet i et menneskes liv hvor man da bestemmer seg for at ''nei, nå skal jeg bli en raring som er gammel, bare fordi jeg er gammel''? Tenk å velte om hele livet på den måten.

Minner kanskje litt om fjortisjenter. Alle fjortisjentene skulle plutselig ha masse brunkrem, platinahår og overbruke ord som lizzåm, assa og daa. Poof! Alle gamlinger dukker opp med skotsk-rutete trillebag, masse femtiøringer som skal brukes nøyaktig og etter nøye vurdering, grått permanent-krøllet hår (litt ihvertfall), briller tjukke som bunnen på en glassflaske, heftig flatulens og overbruke ord som artig, misvisende og du-skjønner-det-at...

De er litt like alle sammen, på en måte.
Ikke har de samme klesstil som de hadde da de var 40, ikke følger de moten heller. Det er bare old-style (bokstavelig talt) som gjelder. Et helt eget kostyme.

Er denne dagen for endring den samme dagen som man blir pensjonert? Eller når man innser at rynkene virkelig setter seg og har kommet for å bli? Kanskje når man får barnebarn?

Neeh, når man blir pensjonist skal man jo virkelig leve det glade liv. Når man får rynker, så.. øhm, da har man rynker da. Akkurat som alle andre. Og det er slettes ikke alle gamle som har barnebarn heller.

Dersom man hadde blitt ''født sånn'' ville jo ikke alle gæmlisene sett ut som de gjør. Da ville man vel naturlig flyte over i en gammel versjon av seg selv bare. Rockegutten ble gammel - Gamle mannen hadde metallica-klistremerker på rullatoren. Hippiejenta ble gammel - Gamle damen hadde grå, tynnslitte dreads. (æsj, forresten)

Man ville bare blitt en mer langsom og kjedelig versjon av sitt unge selv.

Men sånn er det jo ikke. Se på bilder av bestemor.
Så ser du på bestemor live.
Hun har ikke lenger den samme stilen som på bildene, eller hva? Den fiffige hårsveisen, det pastell-fargede kneskjørtet, de spisse solbrillene..

Hun har old-style!

Jeg lurer virkelig på hva som blir oldis-stilen og obligatorisk væremåte når jeg blir gammel og grå.
Hva tror du?

''Skal bare blogge litt..''
bildet er hentet fra old.com (lol, forresten)

torsdag 17. juni 2010

aaah aa Atsjooo!

De aller fleste sykdommer er ganske så lunefulle og kan plutselig treffe deg som et supriiise-bitch-slap!
En dag er du frisk og fin som en liten fisk, den neste:

ka-Paow!

Hodet er i ferd med å eksplodere, du er kald og svett og alt gjør vondt.
Som regel kan man komme til å tenke:
HVORFOR!?

Så har vi pollenallergi. Merkverdig fenomen som slår til like plutselig som en hvilkensomhelst annen skrekkelig sykdom. Med ett unntak:
Du kan forutse når den kommer. På baksiden av avisen ser du rubrikken hvor ''din'' plante lyser opp med en agressiv farge og du kjenner snørra krype sakte men sikkert frem i trynet. Tiden med kløe i halsen, sviende sandpapir-øyne og en evigvarende elv av flytende gørr, er i ferd med å komme for dagen. Og den kommer for å bli.
For en liten stund hvertfall...

Det er ingen mulighet for å rope ''HVORFOOR!?'' ut i natten pga. et allergi-angrep. Du vet akkurat hvorfor og du vet like godt at det er uungåelig og kommer akkurat som det gjorde ifjor, og som det vil neste år.

I motsetning til en del andre sykdommer, gir pollenallergi deg den trofaste garantien om at du år etter år vil føle deg som et herja uvær i to til tre uker av de herlig, nydelige sommermånedene.

Konklusjon:
en pollenallergiker kan kanskje på sett og vis forutse fremtiden i større grad en hva de fleste andre kan, men livet suger hardt akkurat nå likevel...

Hmm.. fin reklame:
Pollensesongen! Mensen i trynet! Samlet i en herlig klatt en gang om året! :D

mandag 12. april 2010

Who's your parents?

Idag kom jeg til å tenke på en ting: mor/far sjargong blandt dagens befolkning.

Tankedansen begynte når noen ropte "moradi" til noen, litt unna der jeg jobber.
Jeg tenkte på MTV-programmet YoMomma. Og Yo momma-vitser generelt..
De er liksom ment for å fornærme eller hetse mottakeren. Hvorfor starte en fornærmelse med å nevne en forelder du kanskje ikke kjenner engang? Og hvor er egentlig Yo daddy-vitsene?
Hva er det som gjør at vi velger mor fremfor far når man skal fornærme noen?

Det eneste man egentlig assosierer med frasen "yo daddy", er vel egentlig: *klask* "Who's your daddy?!!" i sengehalmen.
Jeg grublet og grublet over hele dette momma vs. daddy.

Kom egentlig ikke frem til noe som helst idag.
Annet enn at noen yo momma-vitser er litt funny, og at de som sier "who's your daddy" i senga er sånn passe slaskete.

Av en eller annen grunn..
Hva mener du om alt dette? Jeg finner rett og slett ikke ut av det selv


Far..? Mor...?

torsdag 8. april 2010

Klage klage

Nå er tiden kommet for å klage litt til.
Jeg vil gjerne få bruke denne muligheten til å klage litt over noen som klager.


Jeg så nettopp på nyhetene hvor det var et oppslag om læreres frustrasjon over elever som ikke følger med i timen.

Jeg vet at det er irriterende å prate for døve ører.. Men lærerne klarte å skylde på facebook og andre diverse ''sosiale'' medier.
Hvordan kan de det? Be dem om å lukke skjermen!
Skal de notere på pcen? Ja, da får vi bare la noen enkeltsider få være tilgjengelige på skolens nett da.
Der jeg gikk på videregående var det slik at noen sider ble blokket av ledelsen. På eksamensdager var hele nettet, utenom ordbok-sider, lagt ned midlertidig.

Hvor vanskelig kan det være for denne skolen som stod frem på nyhetene å gjøre det samme?

Det er derfor jeg klør meg i hodet.. Jeg må gruble.

Grunnen til at facebook ikke blir gjort utilgjengelig gjennom skolens nett, er kanskje nettopp fordi de ansatte selv vil ha muligheten til å sjekke de siste oppdateringene.
Bjørn Bjørnestad: "Sitter på kontoret og kjeeeeder seg"
Reodor Blodstrupmoen: "Likes"
Kari Nordmann: "N00bS, jeg sitter og ser på kjipt historie-foredrag av elev nr. whatever.."

Jeg syns det at de klager over at elevene er ukonsentrerte er greit. De må gjerne få skylde på internett også. Men jeg syns ikke de skal få lov til å klage på nyhetene og skape seg slik.
Det er som å se en feit person sutre om vekta, og hiver i seg en bøtte til med iskrem, istedenfor å trene. En lærer som klager over elevenes facebook, og sitter selv pålogget i to timer sammenlagt iløpet av arbeidsdagen, fremfor å blokkere siden fra skolens nett.
DU-Uuh!! *klask mot pannen*


torsdag 4. februar 2010

Vann over hodet

Jeg sitter og stirrer på opptaksprøven.


Tre vanskelige oppgaver som krever at jeg vrir opp kluten og tørker støv av hjernen.
Det er lenge siden jeg har følt meg så rynkete i pannen av en skoleoppgave.

Det er for mye for meg. Jeg føler meg veldig lite kreativ, og har ingen anelse hva det er de spør etter i oppgavene.
Det er mye abstrakt, og alt skal liksom understreke innholdet i et budskap. Et budskap som for øvrig ikke er helt klart for meg. Jeg aner ikke hva de vil!

Vurderingskriteriene og format-reglene er det verste ved det hele. De krever så mye ut av oppgaven at jeg ikke klarer å se for meg noe frittenkende og spektakulært, som man som regel vil ha.

Når jeg ser en oppgave, pleier det å dette noe ned i hodet mitt, som jeg kan jobbe ut fra.
Men når jeg ser på denne, skjer det ingenting. Det har aldri skjedd meg før, og det er vel kanskje et tegn på at jeg har tatt meg for mye vann over hodet?

Man kan ikke lage noe kunstnerisk og nydelig, dersom man hele tiden blir dratt tilbake av kriterier og regler. Jeg ser for meg noe stort og lekkert på papiret. Men etter hvert ord jeg leser i kriteriene, skrumper fantasien innover og innover. Og alt som er igjen på papiret er en dæsj med gult, og jeg kommer ikke inn på skolen.


Uææææ..
Too.. much.. pressure!