Testungene

Mange mennesker fra kullet 1990 er alltid oppgitt over hvor mange ganger de blir brukt som prøvekaniner innenfor utdanningssektoren.
Barneskolen var jo chill, så man merket ikke stort til det. Ungdomsskolen var en lang testkjøring, så kom videregående.
Når man starter på videregående er man fullstendig ansvarlig for egen læring. Lærerne er flinke til å påpeke det hver gang noen har noe negativt å komme med. ''Men vi gjorde jo dette igår, bare på nynorsk??'' ''Voff, DET ER DA FRIVILLIG SKOLE, bjeff!!''
Det må man bare finne seg i da? Om man skal få en god karakter i faget og fullføre vgs..

Det kommer stadig opp skrikende artikler og innlegg i avisene om unge mennesker som ikke takler presset og dropper ut av skolen. 1 av 4 elever hopper ut av vgs!!

Dersom denne trenden skal snu, tror jeg ikke det hjelper å motarbeide elevene, når mange kun presterer det beste de klarer.

Idag fikk vi beskjed om at vi måtte gi oss selv en midtterminsvurdering. Jeg syns det er bra med disse og at vi er en skole som har det opplegget er vel og bra.
Men fylle den ut selv? Hvordan skal vi fortelle oss selv hvordan vi skal oppnå bedre karakter? Det er dette lærerne er her for, er det ikke? Å gi oss råd om hva vi bør jobbe mer med for å bli flinkere?

Om vi hadde levert denne vurderingen og fått tilbakemelding på den, hadde det vært greit.. Men fortsatt ikke optimalt. Får vi tilbakemelding? NEI!
Dette er den siste midtterminsvurderingen vår noensinne. Den aller viktigste. Så endrer de systemet nå? Det er snakk om én vurdering! EN!
Hva skjer om vi tipper at: ja, jeg jobber bra i norsken, høy måloppnåelse her!'' også er det helt feil, men vi får ikke vite det før vi får vitnemålet. ''Her tok du jaggu feil vesle 90barn! Svak 3'er på deg!''
Høres dette rettferdig ut? Er det rett og rimelig å forlange at elevene skal forbedre seg uten veiledning?
Sykt, sykt, sykt...

Samvittighet og trygghet

På skolen idag kunne man høre den samme gamle dingelyden fra rektors mikrofon.

En stakkars elev hadde opplevd innbrudd på bilen sin. Låsen var dratt ut av døren og hang og slang langs bildøra. Det var (unnskyld fornærmelsen) en ikke-så-fin bil som ble ''antastet'' og ingenting ble stjålet. Mistenksomheten og tvilen skummet igjennom hodene på alle de andre bileierne på skolen da beskjeden kom ut. ''Hvorfor ble det ikke stjålet noe'', ''Det må være noen han kjenner'', ''Herregud, hva med bilen min da''.

Senere på dagen oppdaget en i klassen min at hennes bil var påkjørt, det var hull i støtfangeren, synlig etter et hengerfeste. Nye spekulasjoner dukket opp blandt elevene. ''Var det samme karen?'', ''Uhell? Hvorfor ingen lapp på ruta?''

Heldigvis var dette de eneste tilfellene som jeg vet om. For idag! Hva skjer med samvittigheten til folk? De som har utført de forskjellige tingene, må jo ha vært folk av ekstrem dårlig moral. Hvor er tryggheten vår nå når vi ikke engang kan parkere på skolen uten å lure på om den fortsatt er der når vi skal hjem? Det er greit nok at man ikke skal la tingene sine ligge igjen og huske på veska når man tar en tur i kantina. Men jeg tror neppe det blir så godt motatt om noen ønsker å gå med bilen sin i bånd eller kreve overvåkningskameraer med oversikt over alle bilene, som skal være tilgjengelig for alle.

Jeg syns det er råttent gjort å gjøre noen sånt, spesielt når man selv går/jobber/besøker skolen. Man tar jo ikke en liten snartur opp på Frogn VGS for å rygge inn i biler og nappe ut dørlåser, bare for å slå ihjel litt tid. Jeg vet at jeg ikke har et ønske om å bruke alle mine friminutter til å sjekke hvordan bilen min har det hver eneste dag.

Føler du deg trygg?

Glede

Det beste jeg vet om er å glede seg til noe. Følelsen av at noe stort snart kommer til å skje.

Dersom man gleder seg til noe er det jo desto lettere å glede andre, tror jeg. Gleden må jo sees på som en heldig ting. Ikke alle har noe å glede seg over like ofte. Noen gleder seg til hver eneste dag. Noen gleder seg til de store dagene, som jul og bursdag. Jeg gleder meg over veldig mye tror jeg, og det er vel en ganske god ting å tenke på. Jeg gleder meg til neste tur jeg skal på, vet ikke helt når det blir, men jeg gleder meg. Jeg gleder meg til neste gang jeg skal leke ute i sneen, noe jeg har gjenoppdaget på mine eldre dager.

En felles glede for mange er vel russetiden som snart kommer. Russeklærne er allerede sendt ut og alle venter spent på hva de skal prøve først. Gleder skal deles, og jo flere som deler jo større blir vel gleden. Man må snakke om gledene i livet og ikke om andres ulykke eller hva man haaater mest av alt i hele verden. Man skal kunne glede seg over fellesskap og stunder sammen. Glede seg over fortiden og glede seg til fremtiden. Kast de vonde minnene og de grufulle ting som venter i søpla. Dra ut gledeligheten fra smilet og fortell alle at du gleder deg til du får den jakka du har bestilt, den teltturen du har planlagt og den valpen du skal hjem til.

Glede kan ikke brukes opp, det er det fine med det. Gleden blir bare større om du deler den, og den forsvinner ikke selvom noen prøver å hysje på deg, "nå har du mast om daten din i hele dag, hallo! den er på fredag!" Du har lov til å glede deg i stillhet, dersom du vil overraske noen med hvor ekstatisk du har følt deg hele uken. Kribler det i magen kan du få le selvom ingen vil skjønne det. Kanskje de gleder seg over det samme? Dersom noen har det trist og leit, vil du nok klare å dele din glede på en subtil måte, selvom du mest føler for å hoppe i taket.

Gled deg over at du får en ny dag når du står opp. Håp på gode nyheter og fint vær. Norge er et vakkert land og du kan glede deg over at du bor akkurat der du bor.
Vårmånedene nærmer seg, den mest spirende og kilende tiden i året. Gled deg over tiden du har sammen med andre, tiden som har vært og alt som vil komme.

Hva gleder du deg til?

Dyr vi skulle hatt i hagen..

Jeg kom her om dagen til å snuble over min utflytta storebrors tidligere permer fulle av fakta om dyr og natur. Jeg blar igjennom pattedyrseksjonen og oppdager en helt egen side om yndlingdyret mitt fra jeg var liten.
Trebånd-beltedyret.
Det er det eneste beltedyret som kan rulle seg sammen som en ball for å beskytte seg og da blir den ikke større enn en grapefrukt! Deprimerende nok er dette et dyr som lever i ensomhet hele livet, om den ikke velger å forplante seg. De få som velger å forplante seg, får bare ett avkom i hele livsperioden sin. Dyret veier bare 2-3kg.
Hvor stilig hadde det ikke vært med en sånn lita kule i glinse-veska fremfor en rottehund (chiahuahua) ? Jeg kan ikke huske hvorfor dette dyret ble mitt utvalgte yndlingdyr da jeg var liten. Det må ha vært at den kan bli en ball..
Om jeg hadde hatt et beltedyr i hagen skulle den ha hett Klinke. Som i klinkekule. Pussig nok, kunne jeg et dikt utenat da jeg var fire som handlet netopp om klinkekuler.. Av Erik Bye var det vel..
Ah, trebåndsbeltedyret. Jeg håper du aldri blir utryddet og at jeg møter deg i egen person en dag.

Typisk norsk å være god

Det var ordene til sexyass Gro Harlem Brundtland..
Det kan tolkes på flere måter. Og jeg må få si at jeg har sett mange som virkelig tror på det.

Hver eneste dag legger jeg merke til hvor utrolig mange nordmenn som tror de er veeldig viktige. Selvfølgelig skal man få lov til å ha god selvtillit og kreve det som rettmessig er sitt. Men det skaddaværamåtepå! Alle er like viktige.
Når jeg var liten og gikk hjem fra skolen smilte jeg alltid og sa hei til alle som måtte være så heldige å krysse min vei. Det vil kanskje bli sett på som creepy idag, men hvorfor skal det da det? Er det ikke slik at smil smitter..?
Nordmenn har for mange fordommer mot andre, og sitter veldig høyt og godt på pæra.
Hva med å åpne døra for andre litt oftere.. smile, selvom du er sliten og kanskje si hei til litt flere?

Jeg håper på et mer åpent og takknemlig Norge. Vi har det så bra, og det er ikke frekt å vise frem for alle at du er glad mesteparten av tiden.

Jeg personlig har både gode og dårlige dager.. og er ikke redd for å vise hva jeg føler eller hva slags forventninger jeg har til reaksjoner fra dem rundt meg.
Som jeg sa i mitt forrige innlegg:
Ingen vil avskrive et helt ærlig vesen. Uansett hva som gjelder. Du vet det selv ikke sant? Hvorfor ikke sjanse og sløse med smil :D

BFF?

Best... friends.. forever..
And ever and ever and ever and ever and...

Det er veldig ålreit å se at unge mennesker kommer overens og er glade dagen lang.
Jeg unner alle i hele verden minst en bestevenn/venninne. Det som er en smule urovekkende bare, er hvordan mange av dagens unge mennesker ser ut til å jukse-klone seg en bestizz..
Når jeg sier jukse-klone så mener jeg det å underbevisst kle hverandre opp på den måten at man er kliss like.
Alt er fryd og gammen. "Du er såå peeen!" "Nei det er jeg ikke, men duu eeer!!" Jaggu, dere er jo HELT LIKE?? Er en fyrstikk søtere enn den ved siden av? Eller den ved siden av der igjen, for den saks skyld?
Det er ikke lenger bare kult å ha en close, personal friend. Nei, man skal gjerne menge seg i grupper. Om man er i flere delte grupper, må man passe på å kle seg rett og være sprudlende eller emotass, alt etter hvem du møter på veien.

Veeldig dyrt, tidskrevende og slitsomt å måtte bære på en bag full av kostymer?
Hva med å våkne opp, se ut av vinduet, og kjenne på magefølelsen? Er dette en slik ei rosa-dag?
Kanskje jeg skal pimpe meg opp med noe bling, eller drite i sminke?

Om dagsformen er jævlig, så greit. Ta på deg joggebukse og barrikader deg mot kulda, prøv å ikke smitte humøret over på andre påvirkelige.
Jeg er helt sikker på at selv klone-vennene vil like deg uansett hvor bra/jævlig du ser ut en dag.

Det er også minst like kvalmt å se noen som later som de liker noe, bare fordi deres utvalgte liker det.. Det er greit å si: jeg syns den sangen ikke spilte på mine tangenter.. jeg er mer glad i jackson five og norske slægere for å være helt ærlig.
Ingen kommer til å avvise et helt ærlig svar, sålenge de merker at det kommer fra ditt sanne jeg.
Det er jo greit nok at ungdommer er på søken etter seg selv 50% av tiden de er våkne, men å kopiere for å teste reaksjoner eller selvfølelse er ikke veien å gå.

Vil du egentlig ha en klon av deg selv?

Renner eller går tiden?

Jeg har aldri helt skjønt det med tid.
Gamle, eller.. eldre.. sier at det bare går fortere og fortere. Hvordan skal jeg få tid til å forstå noe som helst av hva jeg driver med om jeg ikke har tid nå? Vil jeg aldri få tid til å snu meg litt, klø meg i hodet og gå videre med litt mer info om meg selv og det som er rundt meg?
Når jeg tenker over det, så vet jeg egentlig ikke mye annet om meg selv enn hva andre vet.

Jeg finner megselv litt redd faktisk. For fremtiden. Den store verden etter russetiden nærmer seg veldig kjapt nå, og jeg er ikke sikker på om jeg er klar for det.
Det er jo ingen som riktignok vet hva som venter. Men man har da håp og drømmer.

Hvordan kan det da ha seg at mitt eneste mål for dette året er å bestå skolen, og overleve?

Tiden er lunefull. Jeg vet ikke hvordan jeg skal bruke den riktig. Plutselig er det for sent.

Kanskje er jeg bare utbrent. Kanskje det blir en bra ting, å starte fresh. Så får jeg grublet litt..