De fremmede

Vi har fått nye naboer.

Nederst i gaten, så man må gå/kjøre forbi når man skal et sted. Alle har sett dem. Noen glaner gjennom gardinene. De fleste har ikke snakket med dem.

Det er rart med det. At det kommer noen nye inn i nabolaget, uten at noen har hilst på dem engang. Jeg har jo ikke gjort det selv heller, selvom jeg fikk sjansen idag. Jeg gikk forbi huset deres akkurat når den nye dama gikk ut av døra tydeligvis i retning av bilen. Jeg prøvde ikke engang å oppnå øyekontakt for å bare gi et smil.

Jeg er litt skuffet over meg selv. For jeg er jo glad i å smile, spesielt når noen kan motta det.
Jeg vet ikke noe om dem. Annet enn at de har en Golf og en Jeep. Og de bygger en veranda med overbygg.



Lurer på hvor de er fra..
Har de barn? Er de dypt religiøse? Har de kanskje katt? Skal de feire jul i det nye huset?

Jeg håper de liker seg her.

Et bedre år

Nå nærmer julen og nyåret seg.
Når nyttår kommer er det mange som tenker på å endre vaner, slutte eller starte med noe. Fornye seg, rett og slett.
Jeg har på følelsen av at dette er fordi man vil gjøre noe for seg selv for å forbedre livskvaliteten. Bli et bedre menneske, om du vil.

Jeg tror det man velger som nyttårsforsetter har mye med hva som skjedde det foregående året, og kanskje at man vil at det neste skal bli bedre.
Naturligvis ønsker man seg forbedringer i livet på alle slags vis. Hvem vil vel ikke leve et fullkomment liv?

Årene skal liksom bli bedre og bedre og bedre.

Men jeg tar meg selv i å tenke på hvor fint jeg har hatt det i år. Jeg tror ikke jeg har noen forsetter for meg selv i det hele tatt.

Klart, jeg kunne ha satt opp et sunnere kosthold, smartere bruk av penger eller å ikke banne.

Men dette er i bunn og grunn ikke noe jeg ønsker helt og holdent kjenner jeg. Med tanke på det året som snart går mot slutten, har jeg hatt et ganske bra år. Jeg kan ikke si jeg ser på 2009 som en mørk og dyster periode av livet mitt. Jeg har hatt mange nye erfaringer, gleder og nytt godt av året.
Ifjor hadde jeg ingen nyttårsforsetter, neimen om jeg ikke skal ha det knakandes fett uten i 2010 også.

Har du noen forsetter kanskjeee?

Jeg gleder meg hvertfall til nyttårsaften, da skal jeg lage middag til jentene og kooose meg :)

Stemninger

Jeg så en koselig film igår som er litt jul, og idag pynter jeg litt til jul.

Jeg har fått julestemning - heldigvis.

Det er så mange som sier trist, at de ikke får noen julestemning krypende inn på seg.

Jeg tror vi må klare oss med å skape det selv. Julen er ikke magi og mirakler, men rett og slett bare mennesker og hendelser som gjør oss glade og villige til å spre litt ekstra glede selv.

Det er jul for meg med kongerøkelse, pepperkaker og peiskos.

Dette er ting jeg må ordne til selv. Kjøpe inn og tenne på, kna, kjevle og bake.

Julestemningen kommer ikke av seg selv, men man skal heller ikke tenke at julen er et slit. Alt man trenger er noe som gjør en glad. Noe som varmer på innsiden.

En sang, et lys, et snøflak.

Okei, snøflak kan man ikke lage selv, annet enn av papir.

Men poenget mitt er:

Lag litt julestemning selv, dersom du savner det. Kanskje noen andre også kan ha glede av pepperkakene du baker eller smiler litt ekstra om de lukter nellik og appelsin fra koppen du drikker av.

Det er ikke vanskeligere enn å hente en kopp til.

Del. Det er det julen handler om.

Selvom det bare er en følelse, en pepperkake, eller en klem.

Eller bare noen søte votter for å holde hendene i.

Tankevekkere

Tankevekkere. Fantastiske ting.

I den grad man kan kalle en tankevekker en ting.

Man kan vel kalle det et fenomen. Alt kan vekke tanker.
En farge, en form, en pause i en tanke.
Jeg fikk en tankevekker i en pause i en tanke idag.

Noe som er besynderlig. At man kan stoppe seg selv i å tenke noe for så å tenke noe helt nytt. Som regel flyter jo tanker over i hverandre.

Hvertfall..

Jeg så på tv at man kunne vinne en bil i en konkurranse.

Jeg tenkte; "Jess! Perfekt for meg!"

Bilen min er nemlig på randen av meltdown. Og som om ikke det var nok, har faren min nettopp fått sitt splitter nye romskip av en bil, som får bilen min til å føles som en tråbil laget av bølgepapp og gaffateip. (ingenting negativt mot gaffateip)

Så jeg trykker inn på nettsiden for å huke inn en blank og fin motormaster.

Konkurransen ba meg om å skrive inn en sann bilhistorie.

Jeg begynte å skrive, og tok det vekk når jeg kom på en bedre en. Så en enda bedre en.
Så pauset tankene mine seg.

Inn kom de sentimentale tankene om hvor godt jeg har nytt av bilen min, og hvor mange minner jeg har med den, til tross for at den bare har vært eid av meg i halvannet år.
Jeg lukket siden.

Jeg skal jaggu fullføre planen om å kjøre bilen helt til den ikke vil mer.

Gleder meg til å fylle bagasjerommet med nye minner.
Vaske den, synge i den, dra på eventyr med venner.

Til og med skrape is.

Eller, ikke når det er sånn kjempekaldt, for da må man skrape innsiden og utsiden på alle rutene, også dogger det på ruta og motorn dør de første ti minuttene.

Meeeen!

Sommer cruising har jeg ingenting imot.

Bli med en tur davel.

Oppfinnelser

Her om dagen tok jeg ut søppel på jobben.
Der hvor jeg jobber, og riktignok de fleste offentlige steder som produserer mye søppel, har vi komprimator maskiner.
Disse komprimatorene er noen flotte greier, de klemmer sammen søppel og gjør det enklere å transportere, resirkulere osv.
Jeg har alltid likt disse maskinene, de sparer oss for masse hardt fysisk arbeid.

Men det var ikke før her om dagen jeg sa det høyt.

Jeg stod og ventet på at den skulle presse ferdig pappen. (vi har en lås på, så man må faktisk skru på og vente til det stopper så man får låst)
Jeg brukte ventetiden på å titte ned i maskinen mens den surret og gikk.
Jeg hadde aldri sett så lenge på den i arbeid før.

Jeg sa: woooow...
Faktisk sa det, ikke bare inne i tankene. Jeg overrasket meg selv.
Jeg pleier jo å tenke på mye rart. Men det slo meg i dette øyeblikk over komprimatorens store svelg, at man burde uttrykke positiv forbauselse oftere.
Ikke bare ved oppfinnelser, men også ved en helt tilfeldig situasjon.

Wow..

Så mye sterkere man føler noe, når man sier det høyt.

Jeg elsker deg.
Dette var GOD kake, selvom den er kjøpt!
Så deilig med varme i setene.
Åh, denne sangen var fin.

Mange av oss er flinke til å sette pris på ting.

Men la oss dele det med resten! Vis at du koser deg, at du er glad. Folk kan selv da sette pris på ting på et litt annet nivå. Kanskje man legger merke til noe man ikke egentlig visste.

Dette var en god kake.
-Hm, ja så sannelig. Derfor uhmm'er jeg meg gjennom kakebitene. Ja, jøsses. En riktig god kake!

Jeg fryder meg over små ting. Hvorfor skal disse såkalte små gledene forbli små?
Gjør det så stort som det fortjener.
Et stereoanlegg som skrur seg av seg selv.
En kokeplate som plutselig blir kald når man tar bort kjelen.

Rett og slett hylle oppfinnelser som gjør livet litt morsommere/enklere å leve.

Hurra for oppfinnere og finurlige små ting :D

Spork.
A spoon. AND a fork.
ALL IN ONE!

Speil speil på bordet her

Jeg har et speil rett ved laptopen her jeg sitter på jenterommet mitt og fniser og synger og gjør masse annet jenter gjør på jenterom..
Når jeg ser i speilet ser jeg meg selv (duh)..
Men det er ikke helt meg selv allikevel. Det er omvendt-Nora, rettogslett.
Hårskillen min ligger på andre siden. Det er (tam tammm!) speilvendt!


Jeg får en barnslig fantasi om at det er en annen verden der bak.
Men hallo, det er jo ikke det. Speilet slutter jo der speilmakern har kuttet det. Det er ramme på og allting.
Men allikevel så tenker jeg at det ikke er så rart at man får 7 års ulykke av å knuse et speil. Det blir jo litt som å knuse en liten bit av omvendt-land.

Ta småbarn da, for eksempel (nå snakker jeg småbarn som i baby; "hei, min hobby er å sikle og produsere bæsj"), når de ser i speilet, vet de at det er dem selv? Det er jo umulig å spørre dem, de kan jo ikke snakke (ikke alle babyer er buddah som små, selvom det kanskje ser sånn ut).
Og hunder også. Noen av dem ser i speilet og tenker: "hvem faen er du? JÆ'SKA TA'RÆÆ!"
Noen ser ikke inn i speilet engang, det er som om det ikke er noe der.
Underlig.
Hvordan oppfatter forskjellige arter speil?
Vil en slange kunne hypnotisere seg selv og klikke fullstendig? Ikke vet jeg. (hrm, kanskje ikke slanger kan hypnotisere egentlig.. Men jeg later som. Han i Robin Hood kan det jo..?)

Og hvordan skal man egentlig si det?
Heter det; å se inn i speilet. Eller heter det å se på speilet? Eller kanskje bare i? Jeg sier i.

Flere ganger har jeg tatt meg selv i å tro at en hylle i klesbutikken gikk lenger bort, fordi det var speil der, og dybdesynet mitt fikk et mildt shut-down. Jeg går da rett på speilet. Smerte.
I butikker er det veldig viktig med speil. Man må se hvordan man ser ut i et plagg før man går helt bananas og kjøper noe som sitter veeldig dårlig på.

Dessuten er det en del av sikkerheten for en butikkansatt å ha speil. Sånne runde speil slik at man kan se en del av butikken man ikke kan se med det blotte øye, fra den vinkelen man er i.
Jeg setter pris på at vi har et sånt speil i den butikken der hvor jeg jobber.

I trafikken er det også viktig å ha speil. Tenk deg de første bilene, som kom uten speil!
Med et lite speil her og der, kan man se rett bak seg, skrått bak seg og rett og slett slippe å vrenge nakken hver gang man skal foreta seg noe.

I den greske mytologien var det en unggutt som var spesielt glad i speil. Sitt eget speilbilde, hvertfall. Han hadde jo ikke speil. Bare vann.
I quote from Wiki my friend:
Da han bøyde seg over en kilde for å slukke tørsten ble han så forelsket og paralysert av sitt eget speilbilde at han falt i vannet og druknet.
En annen historie om samme speil-forelskede Narcissos:
Narcissos forelsket seg i speilbildet sitt da han skulle drikke fra en dam. Han ble så betatt av sitt eget speilbilde at han ble liggende slik på bredden og stirre, uten å spise eller å drikke noensinne mer. Tilslutt svant han hen, og alt som var igjen var en liten hvit blomst.

Damn, giiirl! You look goo-od!
Nei....
Narcissus missa poenget.

Jeg velger å bruke speilet til mer nyttige ting.

Som å sminke seg.

Eller å leke: ikke smile, ikke le, ikke vise tennene.

Med meg selv..

''Jeg er politimester Bastian og er en vennlig mann''

Onkel politi har fått mye oppmerksomhet i mediene den siste. Hvertfall syns jeg det.

Det er vel greit nok det, men bare litt synd at det står så mye som ikke er flatterende for nettopp disse blå-folka.

Politi som ikke dukker opp.

Politi som ikke tar telefonen.

Politi som avventer, før de kan hjelpe.

Dette er ikke en klage til politiet. Tvert imot. Jeg syns de gjør en bra jobb når de først gjør den. Jeg tror kilden til problemet ligger i at det er for få patruljer ute, og for få som står klare til disposisjon.

Vi trenger flere onkler. Det er for mange gærninger og tullinger her i landet.

Heldigvis skal det komme flere utdanningplasser til de som ønsker å bli politi. Det er satt igang en slags bevegelse.. Som ønsker det samme utfallet som de fleste av oss.

En litt tryggere hverdag, og et litt bedre samfunn.

Til folk som ikke liker politiet: tsk tsk.. De gjør jobben sin, og betjener norges lover og regler.

De har ikke skrevet dem, så dersom man vil klage på at politiet stoppet deg fordi du bare kjørte ''bitte litt'' over fartsgrensen, eller hadde ''bitte litt'' høylytt fest.. Det står skrevet. Man skal ta hensyn til hva som sjenerer andre, eller er tryggest for en selv og andre.

Mer politi takk.

Trygghet for alle.